Tilbakeblikk: 20 år med Vikingbutikken

Benny-capser og Gunnar Aase-drakter. Svartebørsbilletter og kaffekopper. Vi tok en prat med tidligere butikksjef Einar Grøttem, om butikken som i 20 år bidro til å bygge ned terskler mellom publikum og klubb. Og som kledde opp regionen i mørkeblått.

Liv laga

Nord på Løkkeveien, akkurat der hvor veien deles og du kan ta av til Tanke Svilandsgate, ikke langt unna hvor Rudlå Bar en gang lå, åpnet Vikingbutikken dørene 6. mai 1997, en liten uke før Amund Wichne kom til verden. 

Det året var danske Poul Erik Andreasen trener for laget. Far til Kristian Thorstvedt, Erik, var sportsdirektør, og Bjarte Lunde Aarsheim var konge på midtbanen. Viking ble nummer 8 i Tippeligaen.

Vikingbutikken skulle selge supporterutstyr, billetter og sesongkort, i tillegg til at det skulle være storkiosk og kommisjonær for Norsk Tipping og Rikstoto. 

Ideen kom fra Viking-patriotene Jan Henrik og Hans Georg Jelsa, som ville se om det var liv laga med et slikt konsept. De fikk overtalt Erik Thorstvedt og Viking, og sammen etablerte de Viking Ligo AS, hvor de eide hver sin halvpart av aksjene.

Jelsaene hadde gjennom det familieeide selskapet Ligo AS lang erfaring med butikkdrift, og med som konsulent i oppstarten fikk de også Einar Grøttem, som var involvert i flere av Ligos butikker i distriktet. Tore "Fix" Fredriksen var daglig leder.

Men til tross for at man – i hvert fall i Viking – gjerne trodde dette skulle ta av og vokse inn i himmelen, ble det en litt tung start.

– Spilldelen gikk som ventet, men kioskdelen sviktet totalt. Og selv om vi ikke budsjetterte med overskudd de to første årene, ble det for store minustall, sa styremedlem Jan Henrik Jelsa til Aftenbladet da butikken hadde vært åpen i ett år.

Ifølge avisen hadde aksjekapitalen forsvunnet i løpet av de første åtte månedene, og man ble tvunget til å tenke nytt.

Jelsa og Grøttem visste godt at det ville ta to til tre år å få en ny butikk opp å stå, så tålmodighet var noe man måtte ha. Men tålmodighet var mangelvare hos Viking, og klubben trakk seg ut etter det første året. Ligo gjorde et par endringer og fortsatte driften på egen hånd. Viking beholdt en liten, symbolsk eierdel, og med det bestod navnet.

Fredriksen ga seg og Einar Grøttem tok over som daglig leder. Det ble satset på spill fremover, og man bygde butikken opp til å bli en av de største på nettopp dette – både i distriktet og landet. På den tiden var det også lovlig med spilleautomater, noe som også sto for en del av inntekten. Samtidig solgte man kampbilletter og Viking- og Premier League-effekter.

Vikingbutikken hadde også ansvaret for å selge supporterutstyr på stadion kampdag. Så annenhver søndag ble bilen pakket full og kjørt opp Stokkaveien til Eiganes, hvor publikum på Stavanger stadion kunne velge i et stadig voksende sortiment.

Ny stadion og grønnere gress

I Vikingbutikkens spede start var ikke akkurat supporterutstyr en kioskvelter, for å si det sånn. Det gikk riktignok greit med drakter og utstyr, spesielt de to cupfinaleårene, men butikken trakk hovedsaklig folk som var interesserte i å sette pengene sine på alt fra hester til middelmådige fotballag og enarmede banditter.

Men da Viking flyttet fra Eiganes og Stavanger stadion til Jåttåvågen og nye, praktfulle Viking stadion, derimot, havnet man plutselig ut i et marked som på et tidspunkt virket umettelig. 

– Det tok rakettfart da vi kom ut på nye stadion, sier den tidligere butikksjefen Einar Grøttem om salget av supporterutstyr og billetter.

For samtidig som Viking flyttet fra den ene til den andre siden av byen, tok også interessen for Tippeligaen og norsk fotball helt av. Den nådde etter hvert høyder man aldri før hadde sett maken til eller hadde trodd var mulig. For å sette det litt i perspektiv så kan man jo tenke tilbake til siste kamp av OBOS-ligaen forrige sesong; forventningene, interessen, folkehavet – slik var det omtrent hver gang.

Med så mye folk samlet på kampdag, ble etterspørselen enorm for alt det sto Viking på.  

– Det gikk fra gråstein til gull og grønne skoger på kort tid, og vi var hele tiden utsolgt for ting, forteller Einar.

Når det kom til billetter, var det til tider så stor pågang at det å bygge ut stadion ikke var så utopisk som det virker i dag. Klubben ble faktisk kritisert for å ha bygget for liten stadion, tro det eller ei.

Da Viking stadion ble planlagt, ble det ikke tegnet inn noe lokale for supporterbutikk. Om man ikke tenkte godt nok over det, ikke så potensialet, er ikke godt å si. Viking var tross alt en av de første klubbene til å i det hele tatt ha en supporterbutikk, så dette markedet var fortsatt litt lite utforsket.

Den første tiden ble man derfor nødt til å pakke bilen, slik man hadde gjort før, og kjøre fra Løkkeveien til Jåttåvågen på kampdag.

– Det var litt tungvint, innrømmer Grøttem, som gjerne hadde sett at de hadde hatt et lokale å flytte inn i med en gang stadion sto klar.

Vikingbutikken fortsatte å holde hus på Løkkeveien de to første sesongene etter at Viking stadion hadde åpnet. I påvente av de nye lokalene i Stadionparken ønsket ikke Ligo å fornye leiekontrakten i Løkkeveien 99, og bestemte seg derfor for å flytte butikken et par hundre meter i retning Folken og inn i Videoverdens lokaler. Videoverden var også eid av Ligo, og hadde nok av plass til både DVD'er og fotballdrakter.

Da det nye lokalet i Jåttåvågen sto ferdig, var det på hele 220 kvadrat. I utgangspunktet altfor stort, men etter redningsaksjonen som førte til at Viking beholdt plassen i Eliteserien i siste serierunde i 2006, tok alt av. Og butikken var titt og ofte full.

Da butikken åpnet i 1997, håpet man på sikt at man kunne omsette for tre millioner kroner. Ti år senere omsatte man for nærmere ti millioner.

"Heile byen kjenne han"

Jeg treffer Einar på kontoret hvor han nå jobber. Det er fredag, klokken tikker mot lunsj og det kan virke som det er mye som må landes før helgen. For under hele intervjuet ringer det i telefonen hans. Folk trenger hjelp til all slags, han ordner opp. Det banker på døra. Folk spør, Einar ordner opp. I tillegg koker han kaffe til sine kolleger – og undertegnede – mens vi prater. Han ordner opp.

Og det var mye det det gikk i gjennom 20 år i Vikingbutikken, også. Ordne opp for folk. Roe ned publikummere som hadde kommet til setene sine bare for å se at noen andre også hadde betalt for disse plassene, samtidig som det sto 300 mann i kø bak som også ville rekke kampstart. Det krevde sitt. Man måtte være løsningsorientert og behjelpelig – rolig. Og så bydde man selvsagt på kaffe og en prat de gangene det var tid til det.

– Det var vanvittig kjekt. En periode jeg alltid kommer til å huske, sier han om tiden i Vikingbutikken, og legger ut om alle kundene som kom inn for å fornye sesongkort, kjøpe årets drakt, slå av en prat om klubben de var så glad i – og ofte forbannet på – og for å fiske etter siste nytt fra "innsiden".

– Vi har et fantastisk publikum.

— Einar Grøttem

Akkurat det med å treffe folk man kunne slå av en prat om Viking med, som også var tilknyttet klubben på sett og vis, hadde nok en viss tiltrekkingskraft. For mange var det en langt lavere terskel inn døra til Vikingbutikken fremfor å banke på i administrasjonen hvis det var noe man ville ha svar på.

På det området hadde nok butikken en verdi for både klubb og publikum som ikke kan måles i omsetning.

Einar har bare positive ting å komme med når han omtaler kundene i butikken. Han forteller om de som reiste langveis fra for å kjøpe supporterutstyr, bare for å ville vise verden hvem de holdt med, og at han på et tidspunkt føler han så Viking-logoen overalt – på folk, biler og kontor. 

Så var det jo også alle de som plutselig kjente ham hver gang stadion var utsolgt, da.

– Jeg har aldri hatt så mange venner, sier han og ler, og forklarer at det var telefoner både på natta og morgenen før kamp: "Du husker meg?"

Og han prøvde å hjelpe, selv om det naturligvis ikke alltid gikk.

Han berømmer også klubbens publikum, som han mener var tålmodige lenge. Det var mye folk på kamp i mange år, selv om resultatene uteble. Det var imponerende.

Og når det kommer til publikum, ble han etter hvert også ganske god til å tippe publikumstall. De første dagene etter en kamp kunne han mer eller mindre si hvor mange det kom til å komme neste gang.

Men det var ikke bare en dans på roser selv om publikumstilstrømningen steg til værs.

– Det er jo en berg- og dalbane å holde på med denne fotballen, fordi man vet aldri hvordan publikum reagerer, sier han og dreier samtalen over på uforutsigbarheten ved å drive denne type butikk.

For det å drive med salg av produkter knyttet til en fotballklubb, er utvilsomt utfordrende. Omsetningen styres i stor grad av sportslige resultater, og ikke minst hvilke profiler man har på laget.

Det gjorde for eksempel utslag umiddelbart hvis en en spiller eller trener som hadde blitt omtalt mye i media ble signert – spesielt på sesongkortsalget. 

Så handler det også om å ta vare på folks følelser. Folk har følelser for emblemet som preger nærmest alle produktene du selger, og da gjelder det å noen ganger trå varsomt, behandle folk med respekt og ha forståelse for at ikke alle er like rasjonelle i kampens hete.

Men for det meste gikk akkurat det greit. Selv når det myldret av folk overalt og billettkaoset rådet.

En historie Einar husker godt er den om da brannalarmen gikk et kvarter før kampstart, mens det var 400 mann i butikken. På den tiden holdt man fortsatt på å bygge rundt stadion, og i forbindelse med det var hele butikkinngangen dekket av stillaser som strak seg høyt opp langs det syv etasjer høye bygget som lå over. Dermed måtte man nærmest gjennom en labyrint for å komme seg ut.

Alarmen gikk, men folk reagerte tregt. De hadde ikke billett og var mest opptatt av å rekke avspark. Da ordnet Einar opp. Han klatret opp på stillaset og ropte ut til folket, nærmest som en fagforeningsleder som talte til arbeiderne, og på den måten fanget han publikums oppmerksomhet og fikk geleidet dem ut.

Etterpå sto han til langt ut i andre omgang og solgte billetter til folk som ville på kamp.

Det var en spesiell tid. Menneskevrimmel – folk overalt. Og det hendte at kampbilletter gikk på svartebørsen.

 "Gunnien va jo heilt enorme – alle sko ha nummer ni bakpå"

Butikken fikk naturligvis god drahjelp av den suksessen norsk fotball opplevde på midtan av 2000-tallet, og det gjaldt å smi mens jernet var varmt. Kaffekopper, klistermerker, babyklær, skjerf og selvsagt drakter. Folk ville ha alt, og merkevaren Viking vokste seg større og større.

Den ultimate supporteffekten er gjerne drakten. Det å ikle seg selve trøya til ditt favorittlag, enten i sofaen foran TV på kampdag, eller mens du løper rundt på løkka og drømmer om å spille på stadion foran dine egne, er noe millioner av oss over hele verden gjør daglig.

– Vi solgte så mye Gunnar Aase at det var sykt.

— Einar Grøttem

Og drakter skaper helter. Hvor mange unger – og voksne, for den saks skyld – er det ikke som løper rundt med trøyer i ulike farger med navn og nummer bakpå. Hvem har ikke hatt en Ronaldo-, Maradona- eller Gunnar Aase-drakt i oppveksten?

Man solgte greit med Viking-drakter på slutten av nittitallet. Men det kan ikke sammenlignes med det man opplevde et tiår senere.

Den tidligere butikksjefen er forsiktig med å komme med konkrete tall rundt hvor mange drakter de solgte, men han prøver seg likevel og estimerer at det nok gikk rundt 400 Viking-drakter i butikkens første leveår. I 2007 passerte man 4000. Og året etter gikk det enda flere – antageligvis opp mot 6000.

– Vi fikk jo mange helter. Gunnar Aase ... vi solgte så mye Gunnar Aase at det var sjukt, sier Grøttem og ler mens han forteller at det var den slepne kantspillerens navn han nevnte i årevis etter at han la opp, hver gang noen spurte hvilke drakter det gikk flest av.

Men også andre spillere solgte bra.

– Rikki va store, kommer det fra Einar før han lister opp spillere som den finske stopperkjempen Hannu Tihinen, Erik Nevland, som kom hjem to ganger, og Peter Ijeh, som bøttet inn mål. Berisha-brødrene var også kjempepopulære. Og da Rune Almenning Jarstein voktet buret, solgte man vanvittig med keeperdrakter – man kunne nesten ikke få tak i nok.

I tillegg til å trykke opp drakter, gjaldt det også å finne opp og produsere helt nye produkter.

Et eksempel var "Benny-capsen". En caps lik den Benny brukte da han sto på sidelinja og dirigerte Viking inn til bronsemedaljer og cupgull, men som også hadde signaturen hans brodert inn på siden. 

– Vi solgte faktisk bra av den, minnes Einar og forteller at den legendariske Viking-treneren ikke kunne forstå at noen ville ha signaturen hans på capsen sin.

Noe annet var da Kjell Jonevret ble ansatt. Noe av det første han gjorde var å tvitre "Eg é Viking eg", som var et slagord som preget supporterutstyret til klubben under hans forrige opphold i byen. Da ble selvfølgelig dette tatt frem igjen, og man trykket det på forskjellige artikler som solgte godt.

Men det var hele tiden utfordrende å spå hvor mye man kom til å selge av de ulike produktene, da det var disse sportslige resultatene som oftest bestemte – på godt og vondt. I 2000 og 2001, da Viking nådde cupfinalen, ble det tomt for supporterutstyr.

– Da var det fullt kjør og hei og hå, sier Einar og forteller at han ennå ser folk med genserne fra cupfinalen 2001.

Men butikken var ikke bare for dem som ønsket en drakt, en veske eller en caps. For mange var det også en tradisjon å dra til Vikingbutikken for å fornye sesongkortene. Det var noe ekte med det å dra ned på stadion for å hente dem.

– Jeg husker spesielt en gjeng, de var vel syv-åtte stykker. Når vi la ut sesongkortene, tror det var samme dagen, så møttes de, sto i kø, kjøpte sesongkortene og så gikk de inn på Pastapasta og spiste. Det var tradisjon, sier Einar og forteller at gjengen alltid tok fri fra jobb den dagen sesongkortsalget startet for å opprettholde tradisjonen.

– Jeg tror de holder på ennå, sier han.

Einar forteller også om de som fornyet sesongkortene og gikk rett bort til treningsfeltet, viftet med dem og ropte: "me é klar!".

Greide ikke omstille seg

I 2011 tok Viking Fotball over butikken fra Ligo, som hadde drevet den fra starten i 1997. Men på denne tiden var interessen for norsk fotball synkende og kunne ikke sammenlignes med hva den var i årene 2006-2009. 

Det ble mer utfordrende å drive lønnsomt, og butikken ble etter hvert også halvert i størrelse for å spare penger. Naboen, Pastapasta, ønsket å utvide, og da så daværende Viking-direktør Arne Larsen Økland sitt snitt og forhandlet frem en avtale som begge parter var fornøyde med.

I starten kunne det by på utfordringer med et såpass mye mindre lokale de gangene det kom mye folk. Men som vanlig var man løsningsorienterte.

– Det ble sykt trangt, men da lagde vi billettluke ut mot gangen slik at vi fikk folk til å stå der ute og at ikke alle var i butikken på en gang. Vi fant alltid løsninger, forklarer Grøttem.

Men det fantes dessverre ikke løsninger for alt. Det ble etter hvert nærmest umulig å spå hvor mye og hva markedet ville ha. Og når man gjerne måtte bestille inn nye varer så lenge som 10-12 måneder i forveien, medførte det til tider at man satt igjen med store lager man ikke fikk solgt.

Prisene ble da dumpet, og hvis man fortsatt satt igjen med noe, hendte det at det ble gitt til ulike prosjekter. Noe i regi av spillere, som blant andre Peter Ijeh og Razak Pimpong sto bak. Det var også noen misjonærer som fikk med seg et stort parti med drakter til Thailand, hvor et guttelag kalte seg for Viking og spilte med dem.

Jón Dadi Bödvarsson fikk med seg feiltrykte drakter, hvor navn eller nummer kanskje sto litt skeivt, hjem til hans moderklubb på Island, Selfoss. Der fikk et guttelag gleden av å spille i Viking-drakt – drakten til helten deres.

Men det ble likevel for mye å sitte inne med. For store lager.

– Sett i ettertid kan man si at man ikke greide å omstille seg, sier Grøttem og peker på det at man gikk fra et normalt salg til et salg som gikk til himmels før det så traff bakken igjen. Og som i 1997 levde ikke butikken helt opp til det klubben håpet på.

– Vikingbutikken ble aldri den avdelingen som tilførte Viking penger, det ble mer den avdelingen som gjorde at Viking tapte penger, sier han.

Da jeg kom inn på Einars kontor, var det første jeg la merke til et Viking-skjerf som hang på tvers over skrivebordet. Sånn er det på mange arbeidsplasser, og at markedet for salg av supporterutstyr fortsatt finnes, er det ingen tvil om.

– Supporterutstyr bidrar til å skape tilhørighet. Man går med disse produktene, vil vise hvem man støtter, sier Grøttem.

Per dags dato er markedet likevel ikke stort nok til å drifte en egen fysisk butikk. Og i disse tider, hvor mye av handelen foregår på nett, ser det ikke ut til at det er behov for den gamle supportersjappa lenger.

Men det butikken hadde, som man ikke får gjennom for eksempel en nettbutikk, er funksjonen som kontaktpunkt for publikum. Den slo ned terskler og gjorde det lettere å komme til Viking. Det er kanskje ikke like lett å gå bort på treningen å spør trenerteamet eller spillerne rett ut, men å ta turen innom butikken for en kopp kaffe og en prat med "Viking-folk", var innafor for mange. 

Og det var også det man håpet å kunne bevare da butikken flyttet ut av Stadionparken og inn i administrasjonen til Viking i 2017. Kontakten mellom publikum og klubb. Nå skulle man få komme enda tettere inn på klubben ved å komme inn i museet og opp til der hvor kontrakter blir inngått og planer og strategier blir lagt – noe av det aller helligste. Men slik ble det dessverre ikke.

Ved å flytte butikken inn i administrasjonen fikk man kuttet utgifter til husleie, og man fikk brukt de ansatte mer effektivt når det var rolig. Men man forsvant på mange måter ut av folks synsfelt; man var ikke lenger like tilgjenglige som da man lå på senteret. Kanskje var det tersklene, som butikken i årevis bygde ned, som nå var blitt for store igjen. Kanskje trenger rett og slett ikke folk en dedikert fysisk klubbsjappe lengre.

Kanskje hadde det endt annerledes hvis det ble tegnet inn et butikklokale da stadion i sin tid ble planlagt. 

Nytt konsept

Vikingbutikken i den form den var, er uansett historie for denne gang. Vi flytter alt salg av supporterutstyr til G-Max på Forus, hvor de har et stort utvalg av både drakter og treningstøy. Der foretar de all trykking av navn og nummer også.

Man kan og kjøpe en rekke effekter i nettbutikken, så det er fortsatt mulig for alle som vil å både ikle seg den nyeste drakten, smykke seg med en lekker morgenkåpe og dekorere kontoret med skjerf, powerbank og kaffekopp det står Viking på.

Billettsalg og sesongkorthenvendelser kan man få hjelp til i administrasjonen på dagtid, mellom 10 og 14. Onsdagen har vi åpent fra 10.00 – 20.00. Disse åpningstidene gjelder i alle fall frem til seriestart. Så ønsker man å opprettholde tradisjonene, er det fortsatt fullt mulig å få fornyet sesongkortet på stadion.

Men det var noen kjekke år, årene da Vikingbutikken var liv laga.

"Det var vanvittig kjekt", som Einar sa.

Andre kilder: Aftenbladet

Annonse fra Eliteserien: