Da Viking tok gull, gull og gull!

I 1979 gjorde Viking rent bord og tok "The treble": Serien, cupen og junior-NM.

Gull, gull, gull!

Dette stykket er fra boken "Store øyeblikk", skrevet av Ole J. Askeland, Arild I. Olsson og Helge Ole Bergesen.

For mange feilpasninger siden kostet cupfinalebilletten tretti kroner. Ullevaal var et nasjonalt gressteppe kranset av koksgrus og trebenker, og dagen gnistrende klar. Ned trappene fra tribunen skred en bestefar. Den grå frakken hans var åpen. Rundt halsen hang et skjerf i hvitt og blått.

Bestefaren var en av dem som med stille stemme hevdet av vikingene hadde vært tapre, når folk flest freste hjemover mens de kvernet på den samme tomme trusselen: Jeg skal aldri mer sette mine bein på Stadion!

Han dristet seg til å kremte, når dommeren plyndret Viking for en semifinalestraffe, og ham selv for en tur til hovedstaden og seng på Hotell Stefan. Siste tabell lå alltid i sigarettetuiet. Han hadde samlet avisutklipp om Viking i tykke bøker fra trettitallet av. Hjemme lå papirsaksen og Pelikan-limet klar.

For nå var Viking der. Og selvsagt var han der når Viking var der. Finaledagen viklet han skjerfet om seg i all hemmelighet, trygt på innsiden av den romslige frakken. Etter kampen lot han det falle fritt. Skjerfet hang nedover ham, en triumfbue rundt nakken som fortalte alt.

Viking var best. For en fryd, for en lykke! Dette var som å se Reidar Kvammen på sitt mest lekne, tenkte bestefaren. Gull i serien. Gull i junior-NM. Gull i cupen.

Sist Viking erobret Ullevaal var i 1959. På klubbens babylag spilte en liten pjokk med smørblid framtoning, Svein Kvia. Det svimlet litt for kaptein Kvia i det han besteg kongetribunen tjue år senere. En cupseier var lenge alt han manglet.

– Gi oss en finale, ba han i 1975 da Viking hentet hjem serien for fjerde gang på rad. Nå bukket han for Kongen, jublet til folket og sa til seg selv og til alle som ville høre: – Dette er det fineste jeg har opplevd på fotballbanen.

Trener Tony Knapp brukte noen av de samme ordene, men om Kvia: – Den fineste kapteinen jeg kunne hatt. En eksemplarisk klubbspiller.

Flere enn Kvia drømte om den skinnende pokalen med Olav V’s merke. Ikke minst løpergutten Inge Valen, og Erik Johannessen med de stilige redningene. Begge hadde skuffen full av seriemedaljer, og savnet en mer assortert varebeholdning.

Det var et garvet lag. Torbjørn Svendsen svingte seg gjennom Rosenborgs forsvar, og skjøt Viking til semifinale. Han steg over Branns oppdekkere, og fikset finaleplassen også. Kvelden før den store festen, mottok han dommen av Knapp i kjelleren på Globetrotter Hotell: – Du er på benken. Jeg tar ikke sjansen på å sette inn en mann som har vært skadet. Inn entret Finn Einar Krogh. Dette var også en årgang av talenter – unge, lokale spillere som raskt vokste inn i den mørkeblå trøyen.

Bjarne Berntsen var allerede en lederskikkelse. Tonning Hammer var like allsidig som han var ilter. Svein Fjælberg kostet 45 000 kroner fra Sola før sesongen. Vikings dyreste innkjøp havnet hurtig i landslagsbildet.

Saken fortsetter under bildet.

Men på Ullevaal var det Haugar som kastet den første bøtten med isvann. Dean Mooney med discohåret headet ballen i vinkelen. På Vikings del av tribunen var stemningen avventende, på grensen til dyster. En bestefar reiste seg i pausen. Taus stirret han ut i luften. I garderoben lovte Tony Knapp spillerne sine 2-1 seier. De måtte bare være tålmodige.

Bjarne Berntsen meldte seg som frivillig da Trygve Johannessen unødig ble hektet i 16-meteren. Figgjo-gutten utlignet på straffespark. 2-1 var et spektakulært selvmål av Jens Egil Vikanes som eller aldri opptrådde truende foran noens målstenger. Bestefaren på tribunen knappet varsomt opp frakken. Det var forsvarsspillerne som skulle gjøre det – i cupen som i serien.

Det hadde aldri blitt noe seriegull på Viking om ikke forsvarerne var noen kløppere til å sikte seg inn på 7,32 x 2,44 meter med hvit ramme rundt.

Saken fortsetter under bildet.

I det sitrende sekundet da spillerne løp ut på banen, utbasunerte speaker sin sedvanlige hilsen: Og her kommer guttene! Han annonserte programgevinster på to og en halv kilo gullkantkaffe fra Fred Hansen på Skagen og en ekte Wrangler blue jeans fra Odds i Kirkegata. Og i det kampen var så godt som ferdig nede på det tunge, bløte gresset so kaltes Viking-føre, var stemmen tilbake over høyttaleranlegget for å fortelle at Vikings 1-0 scoring var signert Per Henriksen, eller var det Tor Reidar Brekke?

Viking var et lag som aldri ga seg. Tony Knapp var en trener som ble sjokkert om laget tapte.

Belønningen for sesongen var en bonus til hver enkelt på 10 000 kroner. Tony Knapp hadde 180 000 i årslønn, samt fri bil og leilighet.

– Vi brukte mye penger på spillerne. De fikk bra betalt fra syttiårene av. Vi levde godt. Vi sparte aldri. Det går en rød tråd i Viking fra William Danielsens tid. Han sa: La klubben først få sitt, så kan spillerne ta resten, forteller en av Danielsens etterfølgere, Arne Johannessen.

Når Tony Knapp i jubileumsåret 1999 skal peke ut sine mest sentrale menn fra jubelsesongen to tiår tidligere, er det ikke så greit.

– Erik Johannessen var en fantastisk keeper. Per i midtforsvaret, Svein på midtbanen, Torbjørn og Trygve framme, var viktige. Inge var veldig undervurdert. Isak Arne Refvik også. Svein, Bjarne og Tonning…. Flotte spillere.

Og juniorene fulgte opp. De marsjerte ut på Ullevaal under cupfinalen som nybakte norgesmestre. Sto midt på banen i nordsjøjakker og anorakker og viste seg fram. Dagen før vant de sin finale med 2-1 over Sunndal på Nord-Møre. Cato Andersen var den fremste spilleren. Åge Thomassen voktet målet. I angrep jaget Stig Feyling i lange kliv. Atle Vervik var kaptein og paraderte pokalen ute på banen. Claus Ellingsen trente guttene.

På Grand Hotell etter cupfinalen slo Arne Johannessen på glasset. Han kikket ut over forsamlingen. Dette er dagen med stor D for oss, og hva formannen føler nå, er temmelig ubeskrivelig. Endelig er vi anerkjent som syttiårenes lag også av Østlandets sportsreportere. Jeg tør være så ubeskjeden å si at  vi skulle hatt denne tittelen for lenge siden.

Johannessen hadde vært med på alt sammen, som oppmann og formann: Fem seriegull, en sølv og to bronsemedaljer. Gull og sølv i cupen.

Annonse fra Eliteserien: