Tilbakeblikk: 30 år siden mirakelet

Alf Kåre Tveit ble felt. Arild Ravndal satte straffen. Viking rykket opp. Og alle gråt. Det er 30 år siden en av de største ettermiddagene i klubbens historie. Det er 30 år siden Mirakelet i Haugesund.

Benny Lennartsson gråt, Arild Ravndal gråt, Alf Kåre Tveit gråt, Arne Johannessen gråt, Henry Hinna gråt, Reidar Goa gråt, Svein Fjælberg gråt – alle lot tårene strømme og omfavnet hverandre i de villeste gledesscener vi har overvært på en fotballbane.

Slik innledet Ole Sivertsen saken han skrev i Stavanger Aftenblad om den historiske bragden. Og den oppsummerer akkurat hvor mye dette opprykket betydde. Og ikke minst hvor makeløst det folk på Haugesund stadion akkurat hadde vært vitne til faktisk var.

Det er jo sånn du leser om i gamle Buster-blad, sant, det skal jo ikke gå an.

— Alf Kåre “Fygaren” Tveit, 30 år etter at han var med på det som strengt tatt ikke kan beskrives som noe annet enn et mirakel.

Satte seg i en vanskelig situasjon

Det finnes vel ikke en eneste en med mørkeblått hjerte som ikke har hørt historien. Det finnes nok en yngre generasjon som ikke kjenner den like godt, men de aller fleste har nok hørt om da det umulig ble mulig og Viking rykket opp til øverst nivå igjen på mest mulig dramatisk vis.

I 1988 spilte Viking på nest øverste nivå for andre år på rad etter at de i 1986 rykket ned fra det som den gang het 1. divisjon, nå Eliteserien. Klubben hadde satset hardt for å rykke opp, og noe av det som ble gjort var å blant annet hente inn svenskene Benny Lennartsson, Kjell Jonevret og Per Holmberg.

Etter et skuffende bortetap mot Odd i serieåpningen, noe som gjorde at frykten for at det nok en gang skulle bli en begredelig sesong pirket folk i Stavanger på skulderen, reiste Viking seg og slo tilbake mot Fredrikstad og Lyn hjemme i de påfølgende kampene. En annen ny signering, Alf Kåre Tveit, scoret i begge, og presenterte seg for alvor foran sitt nye publikum.

Laget til Benny kom derimot ned på jorden igjen neste kamp da de tapte bortemøtet med Drøbak/Frogn, men i møtet med Start i Kristiansand ga de mørkeblå klar beskjed om at Viking-skuta hadde satt seil og kun hadde opprykk i sikte.

Sørlendingene hadde møtt opp i hopetall på gamle, ærverdige Kristiansand stadion da de to rivalene skulle møtes 23. mai 1988, men det var de som hadde tatt turen fra Stavanger som skulle få grunn til å juble. Viking ble for anledningen ledet av Reidar Goa og Svein Fjælberg, da Benny Lennartsson var i Frankrike med det svenske OL-landslaget som han også var sjef for, og som han forøvrig tok helt til kvartfinalen i Seoul-OL samme år.

Kjell Jonevret og Ivar Hauge scoret målene, og bak i midtforsvaret ryddet Arild Ravndal og Svein Arne Hiim opp i det som kom. Sluttresultatet ble 0-2, og de mange Viking-supporterne som hadde tatt turen sørover hyllet sine helter etter kampen.

Etter dette gikk det mer eller mindre på skinner i en lang periode. Haugar ble nedsablet 8-0 og Vidar fikk juling 5-1, for å nevne noen av resultatene. Og Viking tok tabelltoppen – og ga den ikke fra seg. Etter hvert greide Lyn, ledet av Egil “Drillo” Olsen, på brutalt vis å bryte Vikings rekke på ti kamper uten tap. Og i runden etter var Start motstander igjen - denne gang i Stavanger.

Hjemmepublikumet ga varsko om forventninger, noe som skulle vise seg vanskelig å innfri. Og istedenfor en ny seier over Karsten Johannessens lag, feide en vind av ydmykelse og uro inn over Eiganes.

Start vant fullt fortjent 4-1 foran nærmere 7500 tilskuere, og nå fryktet folk at en kollaps sto på trappene. Prestasjonen mot Svein Mathisen og co. var så dårlig at Aftenbladet ikke greide å finne en eneste spiller å kåre til Vikings beste. Og i tillegg til å tape mot rivalen fra Sørlandet foran sesongens største publikum, noe som jo i seg selv var gale nok, inviterte man med dette også Start og Lyn inn i opprykkskampen, som hovedsaklig hadde dreid seg om Viking og Eik.

Men de mørkeblå reiste seg atter en gang og tok fire strake seire, deriblant borte over Eik, noe som sørget for at opprykket kunne sikres på hjemmebane mot byrival Vidar i nest siste serierunde.

– Et lokaloppgjør er jo et lokaloppgjør, men det var et lag vi burde slå, sier Alf Kåre Tveit om Vidar-kampen, som skulle vise seg å bli en grusom affære for de mørkeblå.

For med godt over 6000 tilskuere på plass på Stavanger stadion herjet de røde fra Lassa med et Viking-lag som så ut som alt annet enn en opprykkskandidat. Kampen endte 0-3, noe som betydde at alt måtte avgjøres i siste serierunde, borte mot Vard i Haugesund.

Og Amanda-prisen for beste drama går til...

Benny sa før kampen at han hadde på følelsen at det kom til å bli dramatikk. Men selv ikke han kunne ane hva som var i vente.

Etter 21 serierunder sto Start med 41 poeng og lå nærmest Viking (42) på tabellen. Sørlendingene møtte Vidar på Stavanger stadion i siste runde, og til tross for at rødtrøyene ledet 3-1, vant Start til slutt 4-3, noe som betydde at kun seier var godt nok for Viking-laget som hadde dratt til Haugesund.

Alf Kåre Tveit forteller at han og lagkameratene gikk ut på banen sterke i troen på at de skulle vinne. Tapet mot Vidar uken før var glemt. Nå skulle opprykket sikres, og Stavanger skulle igjen få smykke seg med å ha et lag i 1. divisjon.

– Men så plutselig fikk vi en i trynet. Og så fikk vi pinadø én til i trynet, og da ble det jo litt skremmende, sier han engasjert og forteller at usikkerheten fra Vidar-kampen så smått kom snikende.

Viking kom seg til hektene etter sjokkstarten og reduserte halvveis ut i første omgang ved Per Holmberg. Men selv om de mørkeblå manet på utover kampen, ville bare ikke ballen i mål. Og da kampuret bikket 90, var stillingen fortsatt 2-1 til Vard.

På det tidspunktet var Viking nede i ti mann, etter at Vetle Andersen hadde blitt utvist. Og Start hadde gått forbi på tabellen og lå an til direkte opprykk. For de mørkeblå gikk det mot kvalifisering. En kvalifisering hvor det potensielt kunne bli et møte med Bjarne Berntsen og Bryne, som den gang spilte på nivået over, men lå dårlig an.

– Det tror jeg nesten jeg kan garantere at vi hadde tapt, sier “Fygaren” om kvaliken det kunne blitt mot rivalen fra Jæren.

– Det største jeg har vært med på

Det er nok ingen som blir fornærmet hvis vi sier at Alf Kåre Tveit hadde hovedrollen i dramaet som etter hvert utspilte seg på den regntunge gressmatta på Haugesund stadion 8. oktober 1988. Spilleren med nummer elleve på ryggen hadde tatt Viking og Stavanger-publikummet med storm med sine 15 seriemål – og ikke minst påfølgende feiringer. Denne ettermiddagen var det likevel ikke målscorerevnen som skulle sørge for at navnet hans for all tid vil stå i historiebøkene.

Den da 21 år gamle Alf Kåre Tveit er fra Lyngdal. Men de tre siste årene før han ble hentet til Stavanger og Viking tilbrakte han hos rivalen Kvinesdal, hvor han bøttet inn mål i fjerdedivisjon. Når det kommer til hvorfor han valgte å gå til fienden, gir lyngdølen inntrykk av at han kanskje ikke var helt fornøyd med tilværelsen i moderklubben, blant annet på grunn av en situasjon hvor treneren hans valgte å spille med brukket tå fremfor å bruke Tveit. Dessuten var ikke "Fygaren" vond å be når noen lokket med bedre treningsforhold.

– Det var på høsten der at jeg ble kjent med en fra Kvinesdal som var baker i Lyngdal, og så ble jeg med han på trening inne i Sarons Dal (hall som tilhører misjonsstiftelsen Troens Bevis Verdens Evangelisering, red. anm.). Det hørtes jo mye herligere ut å trene inne fremfor nede på den isbanen i Lyngdal, ikke sant, forteller Tveit mens han smiler og ler.

Kvinesdal og Lyngdal var som nevnt rivaler på den tida, “hund og katt” som Alf Kåre sier, og han forteller at det pleide å komme godt over tusen tilskuere på tribunen da de to spilte mot hverandre på nivå fire. Kvinesdal fikk gode tabellplasseringer de tre årene Tveit var der, og de mange målene han scoret sørget for at han fikk seg et navn og at det ble snakket om han.

Før Viking kom på banen hadde han trent med både Bryne og Start, og da Reidar Goa og Audun Johannessen omsider kom til Kvinesdal for å se ham i aksjon, gikk ikke ting helt etter planen.

– Tror jeg spilte i tjue minutt eller noe så ble jeg skadet, vet du. Da hadde Reidar bare sagt: «Jeg har sett nok, må bare få han opp her», forteller Tveit mens han smiler fornøyd.

På høsten i 1987 kom han opp til Stavanger og trente en uke med laget. Det gikk godt og resulterte i at spissen fikk kontrakt. Men i januar 1988 kom Benny Lennartsson til Eiganes.

– Jeg husker godt Benny, han sa jo: «Jeg har jo ikke sett deg, så det er jo ikke sikkert det er godt nok».

– Nei vel!, ikke sant, jeg trodde jo jeg skulle spille i Viking, men han hadde jo ikke sett meg, sier Tveit som innrømmer han ble noe nervøs.

Men Benny likte det han så, og etterpå gikk det bare en vei. Heldigvis, får vi si, for det spørs om det hadde blitt noe mirakel uten den unge herren fra bibelbeltet.

Ble hentet i dusjen

Tveit hadde målgivende til Per Holmberg da svensken satte inn reduseringen i første omgang. Og da Svein Arne Hiim fikk pirket ballen inn til 2-2 ett minutt på overtid, var det 21-åringen med hockeysveis som headet ballen ned til ham. Spissen røper lett at han egentlig ikke hadde noe tro på at de skulle greie å snu kampen, selv ikke da 2-2-scoringen kom. Han så på det som et trøstemål, men å få enda et virket umulig. Noe han ikke var alene om å tenke.

På sidelinjen visste de at Start hadde vunnet i Stavanger, og Svein Fjælberg hadde allerede gått i dusjen da utligningen kom.

– Jeg spilte ikke, satt på benken som støtte for Benny og Reidar. Tenkte jeg skulle ta meg en dusj før spillerne kom inn, forteller Fjælberg om hvorfor han var gått i garderoben før kampslutt.

Og på sidelinjen sammen med Benny og Reidar hadde han sittet ofte dette året. Skadeforfulgt som han var fungerte han mer eller mindre som hjelpetrener denne sesongen.

Da Reidar Goa så kom inn i garderoben og sa at Viking hadde fått straffe, brydde ikke Fjælberg seg noe voldsomt.

– Jeg trodde jo da at Vard fortsatt ledet, og vi ville ikke klare det med uavgjort, sier han.

Da skrek Goa: “ Det er 2-2 nå!”. Fjælberg hev seg rundt og fikk på seg noen filler i en fart.

– Når jeg da fikk se Arild Ravndal sette inn seiersmålet, så var gleden ubeskrivelig, minnes han.

– Ikke lag frispark

De som har sett en del fotball har nok fått med seg et par kontroversielle situasjoner. Enten det er straffespark man ikke får, mål som blir feilaktig annullert eller kort man aldri skulle hatt, så fører disse situasjonene alltid med seg heftige diskusjoner. Det eneste man stort sett blir enige om, er å være uenige. Og midt oppi det hele står som regel dommeren.

– Jeg er ikke i tvil om at jeg tok rett avgjørelse da jeg blåste for straffespark, sa Terje Hauge, som i dag er dommersjef i NFF, til Aftenbladet etter kampen.

Den unge dommeren ble omsvermet av illsinte Vard-spillere, med keeper Harald Andreassen i spissen, etter at han hadde blåst og pekt på ellevemetersmerket. Men tross sin unge alder og meget kontroversielle avgjørelse, sto han urokkelig og tok imot.

Alf Kåre Tveit forteller at “det bare skjedde automatisk” når han bli spurt om den vanvittige situasjonen som ledet til straffesparket. Vard-keeperen plukket opp et tilbakespill og Tveit jaget. Målvakten holdt ballen, men Tveit, som sto helt opptil, headet den ut av hendene hans og prøvde å dra seg forbi. Da ble han felt, og kamplederen blåste i fløyta.

Før denne situasjonen oppsto hadde Benny gitt klar beskjed om at Viking ikke måtte lage frispark, det var det ikke tid til. Og da Alf Kåre Tveit headet ballen ut av hendene på keeper og dommer blåste, var den svenske trenerlegenden sikker på at det ble blåst for frispark til Vard.

– Men så blåste han jo straffe, og da ble det en annen mine, ja, sier Tveit og ler godt.   

Hendelsen i midtsirkelen

Viking var godt forberedt og overnattet i Haugesund før kampen. Der tenkte Arild Ravndal gjennom ulike scenarier, blant annet muligheten for straffe sent i kampen.

– Jeg hadde derfor kun fokus på å treffe ballen riktig og sette den i samme hjørne som jeg alltid gjorde, sier han om selve straffesparket.

Kapteinen forteller videre at han gikk ut i midtsirkelen og satte seg da det ble blåst straffe. Det gikk et par minutter mens Vard-spillerne kranglet med dommeren, og Ravndal trengte ro for å konsentrere seg. Da oppsto en artig liten hendelse. Per “Pelle” Holmberg, som var en mann med øye for detaljer ifølge Ravndal, kom bort og spurte om han virkelig ville ta straffen, om han ikke var trøtt.

– Sier litt om tilliten til min fysiske tilstand … vet ikke hvor det kom fra, men jeg bekreftet at jeg ville ta det, sier mannen med over 200 kamper i mørkeblått.

Som en respons til Ravndals bekreftelse, ba Holmberg ham om å ta av seg leggbeskytterne, da de med sin tyngde visstnok kunne hemme ham i tilløpet.

– Jeg ba ham om å f … forlate åstedet så jeg kunne fortsette “konsingen”, sier Arild Ravndal med et smil, og legger til at han ikke fjernet leggbeskytterne.

Han satte så straffen knallhardt til høyre for en sjanseløs Harald Andreassen i Vard-målet. Og da eksploderte det på Viking-benken – og ikke minst blant de tilreisende supporterne.

God støtte på tribunen

Fotballen i Haugesund har tatt steg siden 1988. Det samme kan man også si om byens stadion. Den gang var det også tribune på begge langsidene, som i dag, men ingen av de to tribunene var i nærheten av å være av samme kaliber som nå. Heller ikke gressmatta var særlig imponerende den gang.

– Det var en god, gammeldags “sorpebane”. Tror ikke dagens spillere har prøvd slike baner, sier Svein Fjælberg om underlaget.

Og kvelden før gikk det faktisk rykter om at det var fare for at kampen ville bli utsatt på grunn av for dårlige baneforhold. Men akkurat dette husker ikke spillerne noe av.

– Det hadde regnet en del. Jeg husker det var tungt og sleipt, men ikke at det var snakk om noe utsettelse, sier Alf Kåre Tveit.

Vard var kanskje ikke det store publikumslaget, og hadde i tillegg lite å spille for i dette oppgjøret. Så da om lag 1600 Viking-supportere krysset Boknafjorden og tok plass under taket på langsiden mot Smedasundet, var de i suverent flertall.

Det var knyttet en del spenning til om de tilreisende ville greie å oppføre seg. Da Viking hadde møtt Haugar en måned tidligere, hadde fyll og spetakkel ødelagt mye av inntrykket de etterlot seg. Men mot Vard var det kun glede, lettelse og atter glede å spore blant horden av siddiser.

Støtten varierte selvsagt gjennom kampen, og stemningen gikk fra langt nede i kjelleren da Vard scoret både én og to ganger, til høyt oppe blant skyer av eufori da straffen ble satt.

Arild Ravndal kommer med en fin historie om broren hans og to kamerater som hadde tatt turen til Haugesund for å se kampen. Da 90 minutter var passert og stillingen var 2-1, forlot de stadion fly forbannet og med en lovnad om å aldri mer se en kamp til med dette møkkalaget.

Da jeg satte straffen syv minutter på overtid, sto de parkert midt i veibanen på Haugalandet og danset på panseret. Amatører!

— Arild Ravndal

Etter scoringen stormet publikum banen, og det gikk lang tid før Vard fikk ta avspark. Og da orden igjen ble opprettet og avsparket omsider ble tatt, blåste Terje Hauge i fløyta si for siste gang den dagen. Da skylte en byge av følelser inn over Haugesund stadion, og det ble overveldende for noen og en hver.

– Stemningen etter kampslutt kan ikke forklares. Slike dager må oppleves, sier Svein Fjælberg.

Spillere, støtteapparat, fans og hvem det enn måtte være jublet hemningsløst, og feiringen fortsatte utover kvelden. Turen hjem og kvelden i Stavanger trekkes frem som store opplevelser. Det var utvilsomt et av de største øyeblikkene i klubbens til da 89-årige historie, og det var utvilsomt mange følelser å gå gjennom etter at skjebnen var forseglet.

Gamblingen som betalte seg

For det var ingen hemmelighet at Viking hadde gamblet det året. Gamblet på å rykke opp. Og om man ikke hadde lykkes er det ikke godt å si om vi i dag hadde hatt vår kjære klubb. For med et underskudd fra sesongen i 87 på slep, og uten evne til å gjøre opp for alt klubben allerede skyldte, satset de alt på én hest – eventuelt tre svensker. Store summer ble brukt for å legge til rette for et opprykk i 88, og dette medførte naturligvis også et enormt press.

Var det mer lettelse enn glede da opprykket var sikret?

– Vi var selvsagt lettet, men først og fremst vanvittig glade for å være tilbake der Viking hører hjemme, svarer Arild Ravndal.

Alf Kåre Tveit svarer også ja, at lettelsen kanskje var større enn gleden på et tidspunkt, og han peker nok en gang på at han er sikker på at Viking hadde tapt i kvalik for Bryne, da Viking hadde en nedadgående formkurve og usikkerheten hadde satt seg etter tapet mot Vidar.

– Begge deler, samt forventninger om hva den påfølgende sesongen ville bringe med seg, er Svein Fjælbergs svar.

Tiden etter

Og det var vel få som hadde tippet at den påfølgende sesongen, de påfølgende åra, skulle ende med cupgull, seriemesterskap og blant annet europacup mot selveste Barcelona.

For Svein Fjælbergs del ble cupfinalen i 89 et punktum for karrieren. Da han løftet kongepokalen, med kapteinsbindet rundt armen, etter at Viking hadde slått Molde i kamp nummer to (man spilte den gang omkamp hvis cupfinalen endte uavgjort, red. anm.), var det siste gang han sto ikledd Viking-drakt etter en obligatorisk kamp. I 88-sesongen satte først en ankelskade ham på sidelinjen lenge, før han nok ble tatt i bruk litt for tidlig og skadet seg i nederlaget for Start, noe som resulterte i at han var ute resten av sesongen. I 89 bet han tennene sammen og ble til slutt altså norgesmester. 

Siden den gang har han vært alt fra assistenttrener, talentutvikler, samfunnsansvarlig og nå G18-trener i klubben.

Opprykksesongen i 88 var den første av totalt seks i den mørkeblå drakten for Alf Kåre Tveit. Det ble til sammen 187 kamper og 86 mål, og det ble cupgull, seriegull og europacupspill. Men høyest av alt rangere han Mirakelet i Haugesund.

Det var det morsomste, det største jeg har vært med på i fotballen.

— Alf Kåre "Fygaren" Tveit

Skader gjorde etter hvert at det ble mindre og mindre spilletid, og etter en leddbåndskade i 93 var det stopp.

– Det ble aldri godt. Og så begynte jeg nok litt for tidlig med ball og sånn, så fikk jeg det tilbake igjen, og da mistet jeg litt gnisten, sier han.

Han gikk store deler av sesongen skadet etter at han havnet i klem mellom Ulf Karlsen og Børre Meinseth og vridde kneet. Etter sesongen gikk "Fygaren" inn for landing på Hanafjedle, hvor han trappet ned med spill for Hana, og forøvrig ble gjenforent med Svein Fjælberg som var trener i Sandnes-klubben. Der ble han i tre sesonger før han la opp. Tveit fortsatte i fotballen nærmere ti år til som trener for aldersbestemte lag, men i dag er han ikke lenger aktivt involvert i idretten han forelsket seg i som femåring.

Etter 205 kamper og 26 mål ga Arild Ravndal, straffehelten, seg i Viking etter 1990-sesongen. Også han var mye plaget av skader på tampen, og valgte å fortsette karrièren som spillende trener for Ganddal i fjerdedivisjon. I dag er han med i styret til Viking FK, og han prøver å få med seg de fleste hjemmekampene.

Alf Kåre Tveit er ikke så ofte innom stadion lenger.

– Det er ikke så mange andre enn Svein (Fjælberg) og Bjarne (Berntsen) igjen av de jeg kjenner, sier han.

Men at den blide lyngdølen likevel følger med, er det ikke tvil om. Han greier ut om sjansene til å rykke opp, de viktige kampene som gjenstår og det at Viking hører hjemme i Eliteserien. Han stiller også spørsmål rundt om dagens spillere har det like kjekt som det han og lagkameratene hadde. Om det er like mye kameratskap i garderoben nå i dag som det var for 30 år siden.

Han tviler på at vi får se en like dramatisk opprykkskamp i år som i 1988. Men han har som alle andre fått med seg at det begynner å dra seg til i toppen, så spenning vil det bli helt inn. Om det holder til direkte opprykk vil tiden vise.

– Vi får bare håpe, avslutter "Fygaren", 30 år etter at han var en del av forrige Viking-opprykk. 30 år etter at han var en del av Mirakelet i Haugesund.

Kampfakta

  • 22. serierunde i 2. divisjon avd A, Haugesund stadion

  • Vard - Viking 2-3 (2-1)

  • Vikings lag: Tore Haugvaldstad – Arne P. Solberg, Svein Arne Hiim, Arild Ravndal, Vetle Andersen – Ivar Hauge, Per Holmberg, Geir Malmedal, Kjell Jonevret – Trond Egil Soltvedt, Alf Kåre Tveit

  • Benyttede reserver: Atle Håland (53), Rune Gjerde (77)

  • Mål av: Bjørn Røkkum (6, 7), Per Holmberg (21), Svein Arne Hiim (91), Arild Ravndal (95)

  • Gule kort: Per Holmberg, Arve Sæther, Ingarth Jacobsen, Arne Solmunde

  • Rødt kort: Vetle Andersen

  • Tilskuere: 2002

Annonse fra Obos-ligaen: